Clusterfuck
Den 17. juli 2017 reiser jeg fra Oslo til Asker for å treffe en studiekamerat. Jeg må fortelle Bjørnar om et møte jeg har hatt med en mann som skal vise seg å bli starten på slutten for oss begge.
Personen jeg introduserer ham for er en selvdestruktiv gitarstemmer til et kjent, Oslo-basert band som jeg har møtt backstage på en festival tidligere samme dag. I nåtid husker jeg ikke hva det var han faktisk hadde gjort som gjorde sånn inntrykk på meg at jeg satt meg på toget til Asker for å snakke med noen om det, men jeg tipper at piller, alkohol og mangelen på evner til å stoppe i tide, alle var faktorer som spilte inn på oppførselen hans. Jeg visste godt hvem han var fra før.
En fornektende fuck-up som gjør vondt verre for seg selv og alle andre rundt seg i forsøket på å holde hodet over vann.
Det var sånn jeg forklarte hele hans vesen for Bjørnar den gangen og setningen har brent seg inn i skallen på alle som har jobbet på prosjektet siden. I 2017 begynte det som en lek. Hva ville Viktor - som vi begynte å kalle ham - ha gjort? Eller hvordan hadde han prøvd å lyve seg ut av denne situasjonen? Vi hadde det veldig gøy på hans bekostning i mange dager til vi - litt uten helt å være klar over det selv, tror jeg - satt igjen med noe som til forveksling kunne minne om en sesong til en tv-serie.
Åtte episoder der målet fra idéhavernes siden kun var å knekke sin egen hovedpersons fornektende vesen. Serien kalte vi den gangen for Domino.
“Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme”
Det føles flåsete å sitere Henrik Ibsen, for det eneste vi ville var jo å se hvor langt vi kunne gå før selv en som har basert livet sitt på fornektelse, må innse at han er en fuck-up. Vi var skadefroe og ville bare sparke nedover i et par dager. Få det ut av systemet. Viktor var en hard nøtt å knekke den gangen og han er det fremdeles i dag - over syv år senere.
Prosjektets første uke, onsdag 19. juli 2017.
Hus/hotell/slott brenner
Å komme opp med situasjoner som Viktor skulle komme seg ut av eller vikle seg inn i, mestret vi nå. Det ble likevel stadig tydeligere for oss at det kom til å bli nødvending med en større overhengende tematikk. En problemstilling og et mål. Vi manglet rett og slett selve historien. Å ville se hvor langt det gikk an å strekke strikken holdt visst ikke som premiss om vi noen gang skulle få solgt det videre. Det var da vi kom over romanen Død som en Dronte av Marianne Fastvold.
“Elisa sitter utslitt med et glass portvin i hjemmebakeriet sitt en kveld. Mannen har forlatt henne, barna kommer ikke hjem til jul, og hun trues av tvangsauksjon. Med tusen kroner i lomma kjører hun ut til det nyåpnete kjøpesenteret. Det er her alt begynner, alt som skal snu opp ned på Elisas liv.”
Kort fortalt så går plottet i Død som en dronte ut på at man ikke trenger å betale for seg før man drar fra dette kjøpesenteret hun besøker.
Det er en tjeneste som hovedpersonen i denne romanen benytter seg grovt av. Hun blir rett og slett boende der og lever gratis.
Diskusjonen begynte umiddelbart for denne tankegangen kjente vi jo igjen i hovedrollen vår. Vi kalte serien Hotell Brenner og nå begynte vi også for alvor å leke oss - også med formatet.
I den animerte serien Hotell Brenner blir vi kjent med gitarstemmeren til den anerkjente gitaristen Eivind Kjepp i det han våkner opp på hotellrommet hans etter en fuktig natt og finner ut av at han har lammet arbeidsgiveren sin fra øynene og ned.
Uten penger til å betale for seg lager Viktor limonade av sitronene han har skvist og lever ut det livet han alltid har drømt om men aldri selv klarte å stable på beina. Han overtar identiteten til bestekompisen som ligger lam fra øynene og ned i badekaret og overværer hvordan Viktor roter til livet hans mer og mer for hver dag som går. Ute i den virkelige verden trappes jakten på den nå forsvunnede Eivind Kjepp opp og hotellregningen blir bare større og større…
Dette planla du dårlig, Hank.
I 2021 skjer det mye. Serien er på dette tidspunktet tenkt som en 2D-animasjon og vi er i ferd med å låse Hans Erik Dyvik Husby som stemmen til Viktor Brenner. Hank - som vi ble oppfordret til å kalle ham den gangen - hadde stor påvirkning på prosjektet i sin helhet, men gikk bort senere samme høst og etterlot seg mange store spørsmål. Dette planla han dårlig sa vi lenge før alvoret faktisk gikk opp for noen av oss.
Vi var irriterte på ham i lang tid. Grunnen til det var at han tidligere samme høst, på en kafé på Oslo Sentralstasjon, hadde sittet sammen med manageren sin, Bjørnar og meg selv og fortalt om planene han hadde for å iscenesette sin egen død som et pr-stunt.
Det skulle være i forbindelse med slipp av den nye plata hans Dead.
Vi trodde på alvor at det var nettopp det - et PR-stunt - i lang tid og det beklagar vi. Hvil i fred Hank.
2021 blir snart 2022 og nå involveres Stephan Lyngved og Sebastian Brynestad.
To idéutviklere som sammen med oss justerer serien til å likne på det den er i dag. Vi fjerner animasjonselementene og legger til svartmetall som et bakteppe og ikke minst resten av bandmedlemmene i Clusterfuck. Serien skal nå også ta form som en fiktiv dokumentar.
Frontfiguren i svartmetallbandet har fått uhelbredelig kreft og skal nå - sammen med de gjenlevende medlemmene i bandet Clusterfuck - på avskjedsturné flere tiår etter bandet og sjangerens storhetstid. Galt går det på alle måter og nå følges de dessuten av en en dokumentarist med skjulte motiver.
Vi besetter rollene og begynner planleggingen av en pilotinnspilling.
Vi måtte sette teorien vår ut i praksis og bestemte oss derfor for å skyte en konseptualiserende pilot.
Vi skrev manus og tok kontakt med skuespillerne som takket ja til å bli med (mot en flaske Wongraven, selvfølgelig).
Vi booket på et lite team bestående av to fotografer, én lysmester, en sminkør, en rekvisitør og noen tålmodige produksjonsassistenter og landet et musikkstudio som location på Frogner. Også sto vi der plutselig. På Norges frigjøringsdag, klare til å skyte. Opptaket varte over to intense dager og alle skiltes som venner. Etter en lengre periode i etterarbeidet der vi parallelt med klippen jobbet frem bandets logo sammen med en grafisk designer sto vi der.
Henrik Mestad, Stig Henrik Hoff, Fridtjov Såheim og Odd-Magnus Williamson under innspilling av konseptualiserende pilot i 2021.
Noen opsjonsavtaler senere får vi endelig med oss Line Verndal og Frank Kjosås til å skrive ut selve dramaet. Sesongbue, karakterbeskrivelser, episodesammendrag begynner virkelig å ta form og snart er samtlige idéhaverne samlet igjen for å gjøre virkelighet av prosjektet fra helvete. Jeg tror kanskje vi har klart det.
Dette prosjektet har pågått gjennom hele min sønns oppvekst og liv. Det har virkelig vært en reise. Det har tatt syv lange år, men endelig er vi her. Med serien som lever opp til sitt eget navn på alle mulige måter.
Clusterfuck.